Når vi bruker dette begrepet, som forklaring på et barns oppførsel, sinnstilstand eller væremåte, nesten som en unnskyldning på barnas vegne for deres «dårlige oppførsel», sier det egentlig mer om vår holdning og forståelse av barn.
Selvstendighetsalderen eller selvstendighetsfasen
I de senere år har man heldigvis byttet ut begrepet med selvstendighetsalderen eller selvstendighetsfasen. Dette er et bedre og mer beskrivende ord for hva som foregår i barnets utvikling.
Fra 1-3 år blir barnet mer selvstendig og ønsker å klare ting selv. De vil også gjerne gjøre ting som de ikke har forutsetninger for å klare, eller ting som ikke passer seg å øve på «her og nå».
Fra barnet er født observerer de, og ønsker å mestre og gjøre det samme som andre. Har du noen gang lurt på hvorfor saker som bilnøkler, kaffekopper, mobiltelefoner, lydanlegg og kjøkkenredskaper er mer interessant enn lekene barn har tilgjengelig? Jo, blant annet fordi du bruker dem, og barnet vil gjøre det de observerer at du gjør.
Barn husker mer og lengre
I møte med den første delen av selvstendighetsalderen er hjernens utvikling på høygir. Barn husker mer og lengre, de ser sammenhenger i det som skjer rundt seg, gjenkjenner det de selv kan påvirke utfallet av, med sine ord, følelser og handlinger. Med dette går barnet inn i situasjoner med forventning om hvordan ting skal utspille seg. Likevel er de enda ikke der i sin utvikling at de begriper eller er forberedt på hvordan situasjoner kan utspille seg. De er heller ikke i stand til å forstå eller kjenne på egne følelser slik at de kan mestre å regulere disse på egenhånd.
Det er det som skjer når en 3-åring, tilsynelatende uten grunn, plutselig eksploderer i en blanding av sorg, raseri og frustrasjon. Barnets forespeilte virkelighet har gått i knas og aner ikke hvordan det nå skal takle denne motgangen som har satt i gang en voldsom indre prosess med utfordrende og altoppslukende følelser og tanker. Det er vanskelig når barnet da ikke aner hvordan de skal forholde seg til dette og hvordan de skal regulere slike følelser.
Selvstendighetsalderen kan være svært utfordrende, både for barnet og for omsorgspersonene. Likevel er det i denne utviklingsfasen at man står i en unik posisjon som omsorgsperson, til å få være med barnet på sin første store reise i å "finne seg selv" og utvikle seg til å bli en egen person.
En veldig verdifull tid
Å kunne være der som en trygg ramme og base for barnet, når alt ellers blir snudd litt på hodet i ens egen eksistens, bygger også sterke bånd i relasjonen mellom barn og voksne. Med andre ord er dette absolutt en veldig verdifull tid.
Det vi som rollemodeller og omsorgspersoner kan gjøre, er å være der for og sammen med barna. Anerkjenne at dette er vanskelig, hjelpe dem å sette ord på det som skjer og gjenkjenne følelsene som settes i gang. Det er nettopp dette som skaper gode relasjoner og som hjelper barnet med å kunne utvikle god selvtillit, ha et godt selvbilde og en god selvfølelse.