Foreldrepermisjonen er for mange en fantastisk tid i livet. Man får gå helt inn i barnets verden, dele hverdagen tett og legge grunnlaget for familielivet. Samtidig kan det også være en ganske ensom og slitsom periode.
Hvor godt man trives i permisjon, har ingenting å gjøre med hvor høyt man elsker barnet sitt. Det handler mer om hvor godt man tåler monotoni, barnesanger og trilleturer – og om man liker eller synes det er vanskelig å være borte fra jobben, eller har et stort behov for egentid.
Foreldrepermisjon som partner
At fedre og medforeldre er hjemme med barnet på dagtid, er et ganske nytt fenomen. Fram til ganske nylig var det nærmest en selvfølge at hvis noen skulle være hjemme med barnet, var det den som hadde født. Både mor og far (eller medmor) har rett på foreldrepengeperioden. Som er en ytelse fra NAV som skal erstatte inntektstapet ditt når du er hjemme med barnet i etterkant av fødselen. Totalt er det 49 uker foreldrepermisjon ved 100% uttak, hvorav 15 av disse ukene er øremerket far eller medmor.
Når skal far benytte seg av fedrekvoten?
Ofte er det den som har født som er hjemme den første tiden, og så tar den andre forelderen over stafettpinnen tidligst etter syv uker, da de første tre ukene før og seks ukene etter fødselen er forbeholdt barnets mor. Det er en god løsning for de fleste, og nødvendig hvis man fullammer.
Også det å komme seg etter graviditet og fødsel tar tid. Derfor velger mange fedre å ta ut pappaperm når mor er ferdig med sin mammapermisjon. Når dette er avhenger av hvordan dere har fordelt permisjonen mellom dere, men typisk går far ut i permisjon når barnet er noen måneder gammelt. Noen velger likevel å dele permisjonen på andre måter – for eksempel ved å ta hele permisjonen i ett strekk eller fordele den over flere perioder. Det eneste som er viktig å ikke glemme er at far må benytte seg av fedrekvoten på 15 uker før barnet har fylt tre år, ellers faller den bort.
At uttaket fortsatt er lavt, er noe menn taper på. Mange går glipp av deler av barnets liv som aldri kommer tilbake, og får ikke den lange, uavbrutte tiden alene med barnet. I tillegg har den som ikke har vært i permisjon ofte dårligere oversikt enn den andre forelderen – som vet hvor alt er, og hvordan hverdagssituasjonene pleier å løses. Hvis én forelder har vært hjemme mye lenger, blir vedkommende lett “sjef for barnepasset”. Å etablere en skjev maktbalanse med en gang gir en dårlig start på familielivet.
Rettigheter og plikter
Det er viktig å vite at det ikke finnes noen “uskreven regel” som sier at den som har født barnet skal være lenger i permisjon enn partneren. Staten ønsker at man deler så likt som mulig. Det er nettopp derfor ordningen finnes.
Pengene tilhører begge foreldre – like mye. Det innebærer både rettigheter og plikter. Plikten til å ta permisjon, særlig hvis partneren ikke ønsker å være hjemme “i evigheter”. Og retten til å være i permisjon, selv om partneren helst vil være hjemme så lenge som mulig. Hvis begge vil være hjemme lenge, kan man kanskje være ekstra sparsom med foreldrepengene, slik at ingen trenger å inngå unødvendige kompromisser.
Kilder: